Når trær får bestemme

– Jeg må holde det jeg lover, sier en smilende Anne Truelsen Schultz, landskapsarkitekt i ATSITE, og trekker opp bobler, jordbær, druer, sjokoladekake og en duk av sekken sin og – til FutureBuilts glede – ordentlige glass. Her er ingenting overlatt til tilfeldighetene.

– Vi er jo her for å feire at tsugaen klarte seg – selv om treet egentlig står alt for nær fasaden og det derfor var bestemt at det skulle hugges, legger Schultz til.

Generalsekretær i NLA Line Oma, landskapsarkitekt Anne Truelsen Schultz i ATSITE og byggeleder Anne Ihle fra Seby AS feiret at tsugatreet har klart seg og lever i beste velgående fem år etter at Klimahuset sto ferdig. Foto: FutureBuilt

Men la oss ta det hele fra start.

I forbindelse med Naturhistorisk museum på Tøyen skulle det bygges et Klimahus. Formålet var å lage et utstillingsbygg for å formidle aktuelle klimaspørsmål ved hjelp av forskningsbaserte utstillinger, foredrag, filmer og debatter. Gjennom innovativ og kortreist materialbruk, samspill mellom høyteknologi og lavteknologi og med en stor andel treverk, skulle Klimahuset vise vei til fremtidens byggeløsninger. Arkitekt var Lundhagem Arkitekter AS og Atelier Oslo, landskapsarkitekt var ATSITE og Seby AS hadde byggeledelsen.

Raskt kom spørsmålet – hvordan skal vi klare å ta trærne med oss inn i prosjektet som en ressurs? Å hogge ned trær når man i utgangspunktet skal jobbe med klimatilpasning føltes ikke riktig, og det ble snart et tema hvordan byggeplassen skulle tilrettelegges for at flest mulig av trærne kunne bli bevart.

Trærne langs gjerdet skulle bestå, det var bestemt, og her ville det vanke bøter på entreprenøren om trærne ble ødelagt. Flere douglasgraner måtte ned. Ikke bare ville de skygge for solcellepanelet, men siden det er en tretype som ofte mister store grener, ville de kunne utgjøre en sikkerhetsrisiko. Lagt ned i horisontalen ble den ene stammen i stedet et nytt hjem for insekter og klatre-element for barn, og deler ble skåret ut som klopp og til det som nå har blitt en veldig populær sklie og "benk" – det kunne vi med selvsyn se der vi sto og knasket jordbær og nøt livet under tsugaen.

Tsugatreet til venstre i bilde, og til høyre en felt douglasgran som barn elsker å klatre og balansere på og som også har blitt nytt hjem for mangt et insekt. Foto: NHM/Jarli & Jordan.

Og tsugaen – det er jo treet som denne artikkelen egentlig handler om. Den sto nemlig alt for nær det som skulle bli Klimahusets yttervegg og skulle derfor felles. Men etter et byggemøte hvor nettopp tsugaen hadde vært samtaleemne, klarte ikke ikke Schultz helt å gi seg – hun trakk byggeleder Anne Ihle fra Seby AS til side og startet med overtalelser.

– Når det oppstår uventede situasjoner for oss som entreprenører, koker det jo ofte ned til et spørsmål om tid og penger. Her hadde vi en engasjert landskapsarkitekt og en byggherre som var villig til å gi litt slingringsmonn, så jeg vil si det var kombinasjonen av et godt samarbeidsmiljø og en lovnad om at vi ikke kunne få erstatningskrav mot oss, som var utslagsgivende for at vi gikk med på å bevare tsugaen. Og så var det jo faktisk litt morsomt at landskapsarkitekten tok meg i hånda på at hun skulle invitere på champagne under tsugaen om treet fremdeles levde fem år etter, påpeker Ihle og tar en slurk alkoholfrie bobler.

– Det var vel kanskje ingen av oss som faktisk trodde tsugaen kom til å overleve, treet sto alt for nært bygget, men det har det jo faktisk gjort. I samarbeid med arboristene i Botanisk hage kartla vi røttene til trærne på tomta, og fundamentet og rytmen på byggets søyler er faktisk bestemt av trærnes røtter, forteller Ihle.

Andreas Løvold, arborist på Naturhistorisk museum i Botanisk hage, utdyper.

– En arborist fra Botanisk hage erklærte ansvarsrett for selve bevaringen, og vi bidro med kunnskap og la premisser for bevaring av trær i byggeprosjektet. Fordi det sto andre trær nord for tsugaen, har det vært konkurranse om lys og vann, og tsugaen har hele tiden stått på skrå og lent seg mot sør. Det var for stort til flytting med tilgjengelig utstyr, og det var liten tro på at det ville holde seg stabilt og klare seg med graving til bygget så tett innpå. Vi ble imidlertid enige om å gjøre et forsøk så skånsomt som mulig. Gravingen startet på lang avstand, slik at vi kunne nærme oss treet forsiktig og avdekke røtter uten å skade dem. Så viste det seg at tsugaen ikke hadde utviklet større røtter under der huset står i dag, og at det hele lot seg gjennomføre uten betydelig skade. Treet er nå 60 – 70 år gammelt, har en viktig funksjon for Klimahuset, og kan leve i 100 år til, forteller Løvold.

Ingen behov for persienner

En ekstra gevinst med å beholde treet, er man sjelden trenger å blende amfiet i Klimahuset, som brukes til møter og seminarer, med persienner. Tsugaen blir på en måte som en levende persienne.

– Jeg var opptatt av det symbolske og av formidlingen ved å beholde treet. Det er jo i Klimahusets amfi vi møtes for å snakke om innovasjon og forskning, og inne/ute-følelsen som oppstår ved at trærne er så tett på, håper vi at skal gi inspirasjon til hvordan fremtidige bygg kan være i samspill med naturen rundt, påpeker Schultz.

– Gjennom hele prosessen jobbet vi mye med både å bevare trær, men også å flytte trær og gjenbruke trær. Det er jo faktisk forskningsmessig bevist at trær og vegetasjon har effekt på helsen. Mitt håp og ønske er at denne historien kan inspirere flere til å bevare trærne som er på tomta når de skal bygge. Og så blir det mer bobler under tsugaen i 2030, avslutter en fornøyd Schultz.

Fakta om Klimahuset

Utbygger: Universitetet i Oslo v/ Eiendomsavdelingen Bruker: Naturhistorisk museum Arkitekt: Lundhagem Arkitekter og Atelier Oslo Landskapsarkitekt: ATSITE Byggledelse: Seby AS

Klimahuset er et forbildeprosjekt i FutureBuilt.

Les mer om Klimahuset her.